Kjetil Østereng

Lenker av blinkende lys er slynget i spiraler rundt de grønne palmene. Det er førjulstid i Martinique.Planen var så god i utgangspunktet: Vi skulle fly fra Paris til Fort-de-France, hovedstaden på den franskstyrte øya Martinique, sentralt plassert i det som enkelt og greit kan kalles et av de flotteste stedene på jorda - Karibia. Etter at vi hadde ankommet Fort-de-France, skulle vi ha en natt på hotell, for så å ta en ferge til naboøya St. Lucia, for øvrig styrt av dronningen av Storbritannia, og etter sigende helt forskjellig fra Martinique, plassert en håndfull nautiske mil lenger nord. En relativt enkel, og også ganske god plan, helt til den biten med ferga.

- De har vel nok penger, svarte Taxi-Phil da vi spurte om han visste hvorfor fergeselskapet ikke tok mer enn to turer til St. Lucia hver dag. Spørsmålet kom vi med etter å blant annet ha sjekket ut et annet selskap, som hadde kontoret sitt i en kontainer i byen Marin. De hadde bare plass til 12 personer av gangen, og var ikke spesielt interessert i å vike på akkurat det. Phil kjørte rundt, mens han gjorde det han kunne for å hjelpe oss. Det var rett og slett ikke plass til fire personer på noen ferge, i det minste ikke før 27. desember - noe som passer ganske dårlig, i og med at vi helst skulle ha vært på St. Lucia i dag, tre dager før julaften. Foreløpig er vi strandet her, men ser frem mot å fortsette forsøkene for å komme oss videre i tide.

Jeg har ikke mye forhåndskunnskap om Karibia, annet enn forskjellige filmer med sjørøvere, tanker om calypsomusikk med ståltrommer og et litt bedagelig tempo. Foreløpig holder alt stikk, men på en eller annen måte klarer folket å gjøre det til noe ekte, og ikke noe påtatt. Det er kanskje en tynn observasjon, vi har tross alt ikke vært her mer enn to dager, og det på et charterhotell med evighetsbasseng ut mot havet og kokosnøttpalmer i alle ender. Men vi har jo Phil da, drosje-Phil, som så sterkt tror på karmaens kraft at han mer enn gjerne ringte alle han kjente: Kontakter i flyselskaper, bekjente i båtselskaper og andre reiselivsbedrifter, for ikke å glemme de to kompisene hans som var skippere. Den ene skulle i et bryllup i morgen, og syntes kanskje firsten ble litt kort, mens den andre ikke ville komme seg tilbake fra St. Lucia hvis han loset oss ned dit, og derfor heller ikke prioriterte fire nordmenn foran den kommende julefeiringen.

For det er førjulstid på Martinique, øya med nesten en halv million innbyggere, Euro som valuta og fransk som hovedspråk. Det er pyntet til jul, men det mangler på en måte noe. Enten det er mangelen på kuldegradene, snøen, lukta av ribbe eller Vidar Lønn-Arnesen på lille julaften, er det en ganske spesiell følelse å feire jul i roligvarm havbris, calypsomusikk og palmetrær. Men, Pére Nöel kommer nok til Martinique også, selv om kansje sleden og den rødhvite hermelinfrakken blir litt i varmeste laget på julaften.