Kjetil Østereng

24. desember er julaften for nordmenn, uavhengig av hvor man er. Men det er uansett rart å feire jul omgitt av grønt hav i en palmekledt bukt.Vi seilte ned fra sydspissen av St. Lucia lille julaften, etter en hendelsesløs natt med mye svell i vannet, og med det ganske mye gynging fram og tilbake. Jeg har lært meg å late som om jeg er i en vugge, og slokner som oftest en time eller to etter at sola har gått ned i havet, rundt klokka ni på kvelden. Minuttene før jeg forsvinner inn i natten bruker jeg på å se ut av takluka i lugaren, og se hvordan stjernene danser fram og tilbake i takt med båtens gynging, fram og tilbake, noen ganger skjult bak raskt forbiflyvende skyer med tydelige konturer, gjort mulig av det hvite månelyset.

Etter å ha fått en lokal rastafarianer til å løsne fortøyningen vår fra kokosnøttpalmen på land, satte vi kursen sørover mot St. Vincent. Å seile nedover i karibia er som en fortettet geografitime, hvor den store oppgaven er å skille mellom hvilke øyer som tilhører hvilke nasjoner. Martinique er en slags tropisk fransk filial, St. Lucia er selvstendig, men med dype røtter i det britiske riket. St. Vincent og Grenadinene er en hel rekke forskjellige øyer, som holder sammen som en distribuert øystat. Men når geografien blir vanskelig, er økonomileksjonen desto lettere. En Eastern Caribbean Dollar er to norske kroner, og har du et par 20-lapper med dronningens hode på, kommer du så langt du selv ønsker.

Vi fant fram til Port Elisabeth på Bequia [bekk-wi], og ankret opp båten. Klokka ett på julaften var vi, sammen et lass andre nordmenn, på plass hjemme hos Mariann Why Knot, en norsk, gjestfri dame bosatt på øya, som hvert år åpner dørene for nordmenn og serverer pepperkaker og gløgg. Fra huset i åsen kunne vi se ut over hele bukta, og aldri har vel seilbåten ligget så rolig på vannet, som da vi så på den kilometer unna.
Mitt eget rykte blant det norsk båtfolket her nede, har manifestert seg i kallenavnet Redde-Kjetil, oppfunnet av meg selv egentlig, med god grunn. Overfarten fra Martinique til St. Lucia skjedde med chartret båt, og kombinasjonen av en relativt liten båt og etter mitt syn grusomt høy sjø, gjorde at jeg holdt meg ekstra godt fast, og smilte nervøst til skipper Tom hver gang han snudde seg for å spørre om alle hadde det bra.

Redde-Kjetil var en fin inngangsbillett til small-talket med de andre nordmennene, mens vi ruslet rundt på eiendommen og drakk gløgg med venstrehånda og gestikulerte med høyre. Et par timer seinere var feiringen uansett over, og vi dro tilbake til seilbåten for å åpne gaver. Av en eller annen grunn var julestemingen der, selv i cockpiten på en seilbåt tusenvis av kilometer hjemmefra. Etter en hyggelig gaveseremoni koste vi oss med det vi hadde fått og gitt, og satte oss i jolla og kjørte mot stranda.

Det blir ikke norsk jul på Bequia uten grillfest på stranda, og ut i de små timer forsvant julaften under den klare fullmånen, med en smak av kreolsk grillet svinekjøtt og brødfruktsalat.