Klikk på bildene for å se en større versjon. Jeg innser at akkurat disse er litt kornete, men originalbildene er på over 200 megabyte hver, så jeg måtte pakke dem litt ned for å klare å vise de fram på en skikkelig måte.

http://kjetilostereng.org/filer/video/ParisChampsElysees.flv

Etter å ha fått en lokal rastafarianer til å løsne fortøyningen vår fra kokosnøttpalmen på land, satte vi kursen sørover mot St. Vincent. Å seile nedover i karibia er som en fortettet geografitime, hvor den store oppgaven er å skille mellom hvilke øyer som tilhører hvilke nasjoner. Martinique er en slags tropisk fransk filial, St. Lucia er selvstendig, men med dype røtter i det britiske riket. St. Vincent og Grenadinene er en hel rekke forskjellige øyer, som holder sammen som en distribuert øystat. Men når geografien blir vanskelig, er økonomileksjonen desto lettere. En Eastern Caribbean Dollar er to norske kroner, og har du et par 20-lapper med dronningens hode på, kommer du så langt du selv ønsker.

Vi fant fram til Port Elisabeth på Bequia [bekk-wi], og ankret opp båten. Klokka ett på julaften var vi, sammen et lass andre nordmenn, på plass hjemme hos Mariann Why Knot, en norsk, gjestfri dame bosatt på øya, som hvert år åpner dørene for nordmenn og serverer pepperkaker og gløgg. Fra huset i åsen kunne vi se ut over hele bukta, og aldri har vel seilbåten ligget så rolig på vannet, som da vi så på den kilometer unna.
Mitt eget rykte blant det norsk båtfolket her nede, har manifestert seg i kallenavnet Redde-Kjetil, oppfunnet av meg selv egentlig, med god grunn. Overfarten fra Martinique til St. Lucia skjedde med chartret båt, og kombinasjonen av en relativt liten båt og etter mitt syn grusomt høy sjø, gjorde at jeg holdt meg ekstra godt fast, og smilte nervøst til skipper Tom hver gang han snudde seg for å spørre om alle hadde det bra.

Redde-Kjetil var en fin inngangsbillett til small-talket med de andre nordmennene, mens vi ruslet rundt på eiendommen og drakk gløgg med venstrehånda og gestikulerte med høyre. Et par timer seinere var feiringen uansett over, og vi dro tilbake til seilbåten for å åpne gaver. Av en eller annen grunn var julestemingen der, selv i cockpiten på en seilbåt tusenvis av kilometer hjemmefra. Etter en hyggelig gaveseremoni koste vi oss med det vi hadde fått og gitt, og satte oss i jolla og kjørte mot stranda.

Det blir ikke norsk jul på Bequia uten grillfest på stranda, og ut i de små timer forsvant julaften under den klare fullmånen, med en smak av kreolsk grillet svinekjøtt og brødfruktsalat.

På veien fra hotellet til fergekaia hadde vi kjørt drosje med Charles, en rund og sympatisk martiniquesk taxisjåfør. Pliktoppfyllende kjørte han oss gjennom snarveier, og forklarte hvorfor det gresset kuer langs motorveiene, hvorfor det satt fugler på ryggen til kuene, og hva som var bananplantasjer og hvordan man høstet sukkerrør. Stemningen var egentlig ganske god og gemyttlig, helt til en hvit Peugot kjørte forbi og la seg inn i fila vår, rett foran drosja til Charles. Da var det ikke så koselig lenger.

Charles liker alle, uansett farge og religion, nesten betingelsesløst. Men en ting takler han ikke, og det er franskmenn som kommer til Martinique og kjører som idioter. Han la seg på hornet, og ropte setninger lange som radene av sukkerør langs veien, mens han fektet med hendene ut av vinduet. - They come here for vacation, having a good time, sier han, før han fortsetter:
- But they think we are monkeys on a island, not people.

Charles betaler skatt, som han selv sier, så må man tross alt betale for Sarkozy. Innbyggerne på Martinique er nettopp det - folk som er født og oppvokst i en egen kultur, mange tusen kilometer fra Frankrike. Det er kanskje derfor ikke så rart at de ikke føler seg som franskmenn.

PS! Da vi sammen med Charles endelig kom fram til Marin, hvor vi skulle ta båt over til St. Lucia, møtte vi igjen Phil fra den første drosjeturen. Det viste seg at to av Martiniques hyggeligste drosjesjåfører var brødre.

- De har vel nok penger, svarte Taxi-Phil da vi spurte om han visste hvorfor fergeselskapet ikke tok mer enn to turer til St. Lucia hver dag. Spørsmålet kom vi med etter å blant annet ha sjekket ut et annet selskap, som hadde kontoret sitt i en kontainer i byen Marin. De hadde bare plass til 12 personer av gangen, og var ikke spesielt interessert i å vike på akkurat det. Phil kjørte rundt, mens han gjorde det han kunne for å hjelpe oss. Det var rett og slett ikke plass til fire personer på noen ferge, i det minste ikke før 27. desember - noe som passer ganske dårlig, i og med at vi helst skulle ha vært på St. Lucia i dag, tre dager før julaften. Foreløpig er vi strandet her, men ser frem mot å fortsette forsøkene for å komme oss videre i tide.

Jeg har ikke mye forhåndskunnskap om Karibia, annet enn forskjellige filmer med sjørøvere, tanker om calypsomusikk med ståltrommer og et litt bedagelig tempo. Foreløpig holder alt stikk, men på en eller annen måte klarer folket å gjøre det til noe ekte, og ikke noe påtatt. Det er kanskje en tynn observasjon, vi har tross alt ikke vært her mer enn to dager, og det på et charterhotell med evighetsbasseng ut mot havet og kokosnøttpalmer i alle ender. Men vi har jo Phil da, drosje-Phil, som så sterkt tror på karmaens kraft at han mer enn gjerne ringte alle han kjente: Kontakter i flyselskaper, bekjente i båtselskaper og andre reiselivsbedrifter, for ikke å glemme de to kompisene hans som var skippere. Den ene skulle i et bryllup i morgen, og syntes kanskje firsten ble litt kort, mens den andre ikke ville komme seg tilbake fra St. Lucia hvis han loset oss ned dit, og derfor heller ikke prioriterte fire nordmenn foran den kommende julefeiringen.

For det er førjulstid på Martinique, øya med nesten en halv million innbyggere, Euro som valuta og fransk som hovedspråk. Det er pyntet til jul, men det mangler på en måte noe. Enten det er mangelen på kuldegradene, snøen, lukta av ribbe eller Vidar Lønn-Arnesen på lille julaften, er det en ganske spesiell følelse å feire jul i roligvarm havbris, calypsomusikk og palmetrær. Men, Pére Nöel kommer nok til Martinique også, selv om kansje sleden og den rødhvite hermelinfrakken blir litt i varmeste laget på julaften.

The family of Alison Chang says Virgin Mobile grabbed the picture from Flickr, Yahoo Inc’s popular photo-sharing website, and failed to credit the photographer by name. Chang’s photo was part of a Virgin Mobile Australia campaign called “Are You With Us Or What?” It features pictures downloaded from Flickr superimposed with the company’s ad slogans.     

Så fort kan det altså skje, og resultatet er en utendørs annonse, med Chang som blid selger av mobilabonnenement. Det morsomme her er hvordan hun selv faktisk kommenterer bildet av seg selv, på det samme nettstedet hvor Virgin var inne for å hente det. Opprinnelig skal foreldrene på jentas vegne ha saksøkt både Virgin Mobile og Creative Commons, og slashdot.org oppsummerer saken greit:

A Texas family has sued Creative Commons after their teenaged daughter’s photo was used in an ad campaign for Virgin Mobile Australia. The photo had been taken by the girl’s youth counselor, who put it on Flickr, and chose a CC Attribution license, which allows for commercial use. Virgin did, in fact, attribute the photo to the photographer, fulfilling the terms of the license, but the family is still suing Virgin Mobile Australia and Creative Commons.   

Litt morsomt, å saksøke ikke bare Virgin, men også organisasjonen som utsteder lisensen. Creative Commons arbeider for enklere deling av informasjon og innhold over Internett, blant annet gjennom å forenkle opphavsrettslige forhold på tvers av landegrensene. CC har vel følt seg litt urettferdig trukket inn i denne saken, og fikk et gledens brev fra familien Changs advokat forleden, som tok dem ut av søksmålet.Men saken er der like fullt. Når alle har fulgt reglene, hva kan man gjøre? 

• Creative Commons om søksmålet
• ‘chewywongs’ bildeside (han tok tok bildet av Chang)
• Allison Changs egne bilder fra Flickr

Lee Greenwood ble født i California i 1942, og hadde mesteparten av sin barndomstid på besteforeldrenes fjærkrefarm i Sacramento, etter foreldrenes skilsmisse. Han begynte å spille saksofon som niåring, og to år etter ble han også medlem av en dansegruppe. Sin musikalske scenedebut kom riktig nok ikke før i 1962, da han startet bandet Apollo. Etter en stund skiftet de navn til Lee Greenwood Affair, og livnærte seg i hovedsak ved å spille på forskjellige kasinoer i Las Vegas. Etter at bandmedlemmene gikk hver sin vei på slutten av 1970-tallet, flyttet Greenwood tilbake til Vegas hvor han jobbet som blackjack-dealer om dagen, og musiker om natten.

Karrieren til Greenwood er relativt kjedelig, fram til slutten av 1980-tallet hvor han skrev og spilte inn den smått patriotiske låta “God bless the USA”, en slags naiv, populærkulturell nasjonalsang. Republikaneren Greenwood må ha gjort noe riktig da han laget denne låta, for den fikk fornyet popularitet i kjølvannet av Desert Storm, eller Gulfkrigen vol. 1. Så populær ble sangen, at da tårnene raste ti år etter, gikk God bless the USA inn på amerikanske countryhitlister nok en gang, nesten 20 år etter at den først ble gitt ut.

I årene etter 2001, har sangen på mange måter fått en slags nasjonalstatus i USA. Det er få samlinger der enten krigsveteraner, påståtte frihetsforkjempende politikere eller soldater i utlandet befinner seg, at sangen ikke blir spilt. Artister som den kristne ungdomsgruppa Jump 5 har gjort coverversjoner av hiten, og sørger sammen med USAs offensive utenrikspolitikk for fortsatt popularitet til Lee Greenwoods “God bless the USA”.

Originalen
Må du klikke for å få lov til å se: http://youtube.com/v/RssIN3ustUw

Nyinnspillingen

Jump 5s cover

Legg for øvrig merke til hvordan Greenwoods “with just my children and my wife” har blitt til “with just my family by my side” i Jump 5s versjon. Vil ikke støte noen, tross alt.

God bless the USA¹

http://usa.kjetilostereng.org/videoklipp/IndependenceDay.flv

1. Lee Greenwood - God bless the USA